Håndballens mor på Bogafjell er månedens ildsjel

Silje Wittenberg startet håndballavdelingen i Bogafjell i 2009. 14 år senere er hun fremdeles en av klubbens aller viktigste brikker.

Fra oppstarten i 2001 og fram til 2009 var det bare fotball, og senere barneidrett i Bogafjell idrettslag. Med mangeårig bakgrunn fra håndballbanen, og med tre barn født i 2002, 2004 og 2008, savnet Silje Wittenberg et tilbud i bydelen. Derfor tok hun saken i egne hender.

– Jeg tok kontakt med daværende leder i idrettslaget, og spurte om jeg kunne få starte et håndballag. Det stilte klubben seg veldig positive til, og vi fikk treningstid i gymsalen på Bogafjell skole. Klubben bestilte minihåndball-mål, og vi fikk lov av skolen til å montere bolter oppe på scenen slik at vi kunne sikre målene når vi ikke brukte gymsalen, forteller Silje i dag.

Det første håndballaget ble raskt fylt opp av gutter og jenter født i 2002, og etter hvert startet Trine Spilling et håndballtilbud til de jentene som var ett år eldre.

– Håndball ble et veldig populært tilbud, og i den lille gymsalen på Bogafjell måtte vi dessverre si nei til flere som ønsket å være med. Heldigvis kom det flere foreldre inn på trenersiden på andre årskull, slik at vi kunne starte et håndballtilbud også for de barna som var født i 2003. Etter dette gikk det slag i slag med treninger i gymsalen og etter hvert i Figgjohallen. Men gleden var veldig stor da Bogafjell fikk egen idrettshall i 2015, forteller Silje.

– I Bogafjell idrettslag har jeg på det meste vært trener for tre årsklasser samtidig – for lagene til alle tre barna mine. Og vi har også hatt flere lag per årsklasse, så det har til tider blitt litt mye håndball. Selv om håndballhjertet mitt er i Bogafjell, er jeg også så veldig heldig at jeg har gått være med rundt ulike guttelag i Sandnes HK på nasjonalt nivå, samt ett jentelag i Ålgård på nasjonalt nivå, sier Silje. 

Siden oppstarten i 2009 har hun vært trener – og et er hun fremdeles. Heldigvis har hun en mann som er flink til å stelle hjemme, mens hun er opptatt på håndballbanen. For Silje er ikke bare én trener blant mange i Bogafjell. Hun er noe helt spesielt. Det merkes på den store populariteten blant foreldre, barn, ungdommer og andre trenere i idrettslaget.

– Jeg har hele tiden tenkt selv at Silje er en meget god kandidat til månedens ildsjel, men jeg har aldri opplevd å få så mange tips om en enkeltperson i klubben. Veldig mange av Bogafjells medlemmer har tatt kontakt med beskjed om at Silje fortjener denne utmerkelsen, og derfor er det ekstra kjekt å gi den nettopp til henne nå i november. Silje gjør en helt fantastisk jobb, og betyr utrolig mye for flere generasjoner håndballspillere i bydelen vår. Hun er selve definisjonen på ildsjel, sier daglig leder Arild Sværen.

Og hun har heldigvis ingen planer om å gi seg med det første heller.

– Denne sesongen er jeg trener for 2008-laget, som består av 18 jenter. I tillegg har dette laget et samarbeid med Ålgård HK, så det blir fort fire treninger i uken, pluss 2-3 kamper i helgene – hver uke. Da jeg overtok treneransvaret for 2008-jentene, som alltid har vært veldig flinke i fotball, var ikke interessen for håndball altfor stor blant jentene. Heldigvis klarte vi etter hvert å tenne den gnisten, og gjennom godt samarbeid med fotballtrenerne på samme årskull, er det fortsatt noen av jentene som klarer å kombinere håndball og fotball i en alder av 15 år. Flest muligm lengst mulig, sier Silje.

Da Måndenes ildsjel-komiteen var innom med gavekort på fredagstreningen, var det kun fire jenter til stede. De andre var opptatt med sonetrening i regi av håndballkretsen.

–      Vi kan selvfølgelig ikke droppe trening selv om vi er litt få jenter. Det skal jo ikke gå utover disse jentene at lagvenninnene er på sonetrening. Da må vi heller sørge for at de får en kjekk trening i Bogafjellhallen, selv om de er litt få akkurat i dag, sier Silje.

–      Hvorfor bruker du så mye fritid på Bogafjell idrettslag?

– Jeg har selv spilt håndball siden jeg var seks år, og alle de minnene jeg har fra turneringer, dårlige luftmadrasser, togturer, bussturer, lite søvn, skader, gledesscener, oppturer, nedturer, seirer og tap sammen med jenter som fremdeles er mine venninner – alt det ville jeg aldri vært foruten. Og alle de positive sidene ved dette unner jeg barna mine også å få oppleve. Jeg får hver uke, flere ganger i uken, være sammen med barna mine, og bli kjent med mange av vennene deres, og vennenes foreldre. Det er et privilegium. Og når sønnen min på 21 år, og kameratene hans som nå studerer rundt omkring i hele Norge, mimrer om «gamledager» i Bogafjell IL, og har planer om å starte et herrelag i klubben når de er ferdige med å studere, der «du mamma selvfølgelig skal være trener,» ja, da vet jeg at jeg har lagt innsats i år skape gode opplevelser i livene til disse guttene. Og det er hovedgrunnen til at jeg gjør dette.

Alle skryter av Silje, men selv føler hun også for å dele hyllesten med noen.

– Jeg sier mye «vi.» For jeg hadde aldri klart å være trener uten hjelp. Alle de rundt hvert lag som har har trent, som gjør «usynlige» ting, som å rydde kjegler, plastre sår, lage lister, ringe dommere, arrangere sosiale tilstelninger og så videre, sier hun.