De gamle er fortsatt eldst på Bogafjell

Det vokser godt i både barne- og ungdomsfotballen og blant de yngre seniorene på Bogafjell. Men i helgen fikk man også befestet at det fremdeles bor en hel del talent blant menn 40+.

Et knippe godt voksne fotballspillere fra Bogafjells B-lag deltok nemlig i Tjensvoll FKs veteranturnering i Randaberg Arena. Og selv om det for menn i den alder ofte er viktigst å (være fysisk i stand til å) delta, var det ikke tvil om at det for akkurat disse fjellapene fremdeles ligger en hel del av både vinnerinstinkt og fotballferdigheter igjen i skrotten.

For etter fire solide kamper med 7erfotball a 2x13, kunne nemlig gamlegutta dra stolte hjem til Bogafjell. Jada, med både stive rygger, gangsperr og et befestet inntrykk av at man nok er et stykke over høyden både fotballmessig og fysisk. Men også et velfortjent trofé til klubben som tilsier at det heldigvis er en del som har det verre.

Vakkert var det riktignok ikke. Og der noen kanskje ville sagt at det bare skulle mangle at ikke disse velmeritterte bogafjellingene surfet gjennom denne turneringen - spesielt etter at man var tett på å vinne i fjor og det i år så ut til å være en dårlige line-up av motstandere - ble det kjapt klart at surfebrettet bare kunne ligge hjemme.

For allerede i første kamp mot Storhaug, så man at det var lite grunnlag for finesse og sambafotball. Her måtte maskineriet skrus på, duellene tas og få muligheter gripes. Uvant kunstgress, nye formasjoner, defensiv motstand og ikke minst både kald trekk og pløsete ball var faktorer som satte ut gamlingene de første minuttene (helt forståelig, selvfølgelig, da alle 40+ere vet hvor forstyrrende det kan være med trekk og uvante omgivelser!) Men etter å sige rolig inn i det som ble en scruffy kamp, dro man til slutt i land en fortjent 3-1 seier.

Ok, da er vi i gang og nå er vi i flyten, tenkte noen kanskje da. Tjensvoll neste offer, enkel kamp og første tosifra seieren, liksom. Men neida. Her kom nemlig dagens dårligste kamp for de hvite og sorte. Maskineriet knirket, tempoet var labert, hver mann for seg selv og dårlige forsøk på C-momenter og ballmagi det er årevis (om noensinne) man har hatt i registeret. Jaggu var det ikke på håret at man faktisk tapte det hele mot en motstander vi spilte uendelig mye bedre enn de egentlig var. Til slutt kom man seg likevel sånn noenlunde i mål, karret til seg til en 1-1 - og kanskje en sårt tiltrengt øyeåpner for gamlegutta.

For det dårlige resultatet betydde at nå måtte man ganske enkelt levere i gruppespillets siste kamp. Vi måtte vinne, og vinne stort. Målforskjell kunne bli avgjørende for å gå videre - og det fikk motstander Madla merke. For nå kom storspillet. Innsats og duellstyrke i bunn, solid organisering, fornuftige valg, god

angrepsoppbygning, klikk klakk og fine mål. Eg kan tella te fem, som Mods ville sagt det. Meg må du hilsa på, sa iallfall bogafjelllingene - og vips var 5-1 seieren i boks og gutta klar for finale.

Selvtilliten var derfor tilbake og troen høy før finalen mot den andre puljevinneren Vardeneset. Men også, skal man ikke legge skjul på, en viss grad av tvil. For med tre kamper i beltet, smått utmattende pauser med halvveis nedkjøling og småfesen oppvarming, påfyll av tvilsom bensin på tank i form av småshabby kioskføde som pølse og sjokkis, og til slutt halvannen times altfor lang sistepause på knallharde tretribuner - var det mye åkking, akking og pinnstive bein som skulle sveives i gang igjen før finalen skulle blåses i gang.

Det ble imidlertid tidlig klart at kvaliteten trumfet stivheten denne gang. Suveren oppvisning fra start til slutt mot en sjanseløs motstander. Tiki taka, kontringer i verdensklasse, barneskirenn og hei hvor det går. Bogafjell 4. Vardeneset 0. Og vipps, årets første (og karrierens siste?) trofé i boks for gamlegutta fra Bogis.

Så dermed var jubelen stor da lagleder og primus motor Eirik Larsen tok imot pokalen, en siste krampetrekning av et lagbilde kunne tas, og gamlegutta kunne slepe seg glade og fornøyde ut av hallen og hjem mot Bogafjell. Med stolthet og tilfredshet om at de gamle fortsatt er eldst og man har fremdeles visse fotballferdigheter å bjuda på når det trengs. Godt iblandet lettelse og forundring over at man utrolig nok klarte å komme seg gjennom 4 kamper på én dag uten å bli skada.

Så well played, Bogafjell! Tør man satse på gjentakelse neste år?