Spillere som har kjempet mot hverandre i tøffe dueller, kappløpt for å nå en ball og rivalisert internt på utallige treninger siden fjorårets korte serie. Dette urinstinktet for konkurranse kanaliseres nå i et nådeløst felleskap mot motstanderen. Sedvanlig kjefting på hverandre uteblir. Spillerne heier og coacher hverandre frem under oppvarmingen. De rette ordene til rett tid som bare lagkamerater kan koden til.

Nå har de endelig en felles retning og mål- de er ett lag.

Vi er invitert til en mini-turnering av en annen klubb i området. Det er en spent trenergjeng som stiller opp etter oppvarming. Ikke det at resultatet er viktig, men akkurat i dag betyr det ubønnhørlig noe. Vi er ikke redd for å tape, men vi er redd for at vi ikke har gitt guttene et tilstrekkelig bra opplegg det siste året. Har vi bommet på øvelser, fokusområder og sosiale tiltak? Har vi gjort oss fortjent til å forvalte dette laget der spillere har opptil åtte økter per uke? Ydmykheten er ektefølt. Har vi gjort jobben vår? Dette er den første gang på lang tid vi får en viss pekepinn. I dag gir vi oss lov til å kjenne på det.

Den siste pep-talk’en går bra. 1-2-3-1-formasjonen slik vi har prøvd å få inn de siste månedene. Orientering og bevegelse, pasninger og løp. Førsteforsvarerrollen vi har øvet mye på. Sikring. De følger nysgjerrig med og stiller spørsmål med en ny modenhet vi ikke har sett i tidligere sesonger.

Så står de klar. Fremoverlent og fokusert. Noen står urolig- nærmest som i en startgrop. Andre knytter nevene. Noen ser analyserende på motstanderlaget. En av forsvarerne våre slår seg på brystet og roper oppmuntrende ord. En midtbanespiller sparker i bakken, klar til å skyte avgårde. Keeperen hopper litt og beveger armene i store bevegelser. Konsentrasjon. Stillhet. Fløyten. Vi er i gang. Endelig.

 

Tsunamien fra Bogafjell var svært så ubarmhjertig i dag. Trenerne trekker et lettelsens sukk og konkluderer med at vi kanskje har gjort en del ting riktig i løpet av året og fjoråret. 

Våre spillere smiler og ler. Holder hverandre over skuldrene. Gir hverandre komplimenter. Spiller om igjen situasjoner fra kampene. Skryter og overdriver. Fundamenterer vennskapene. Vi trenere er stolte. Ikke så mye over resultatet, men hvor resolutt de møter konkurranse som et lag og hvilke fine holdninger de demonstrerer overfor motstanderlaget. Hvor mye de har lært og evner å ta ut i kamp. Og ikke minst hvordan de tar vare på medspillere gjennom positive heiarop.

 

Våren er her. Påsken står for dørene.

G2011 er på rett spor når det kom til stykke.

Vi er klar for ny sesong.